Tidlig på 1900-tallet: de store sentralinstutisjonene for psykisk utviklingshemmede. Opplevdes bra for pårørende og den psykisk utviklingshemmede, da levekårene var vanskelige for mange. Tidligere levde de under fattige kår på hjemgården eller ble flyttet fra gård til gård. Mål: - Skjerme samfunnet, dvs ikke å ha de funksjonshemmede i bomiljøene. - Å tilby den funksjonshemmede omsorg, stell og pleie på institusjon. Gi dem samvær med "likesinnede". 1960-tallet: en fant uverdige forhold i institusjonene, og så at funksjonshemmede også burde får nytte av samfunnsgodene. 1970-80 årene: ny holdning om at alle funksjonshemmede skulle ha rett til å bo i sitt eget nærmiljæ. 3 prinsipper var sentrale: 1. Normalisering: å ha en normal dagsrytme (arbeid - fritid - hvile) og årsrytme. Bolig atskilt fra arbeidsstedet og innholdsrik fritid osv. (se s.11-12 i boka) 2. Integrering: å gjøre samfunnet tilgjengelig for funksjonshemmede, - både fysisk og sosialt (s.12) 3. Desentralisering: sentralinstutisjonene bygges ned og brukerne flyttes til hjemkommunen. Innen 1991 skulle kommunene ha det fulle og hele ansvaret for de utviklingshemmede, - de flyttet hjem... Dette var en milepæl og ble kalt HVPU-reformen.
Copyright © Eskild Hustvedt 2005, 2006, 2007, 2008, 2009, 2010
Copying allowed under the terms of the Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.5 License.